Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;54KB)

Norges Litteraturskole manusutvikling litteraturformidling tekstarbeid

Barnebøker og voksenlitteratur
av: Jostein Sand Nilsen

Forfatteren er Cand. Philol. med hovedfag i allmenn litteraturvitenskap. Artikkelen ble første gang publisert i Bøygen nr 2/01

Barnebøker er enkle, men det er en komplisert enkelhet, en undrende, skapende, fantastisk enkelhet som kan bygges ut og medskapes nærmest i det uendelige. De er som en liten boks med bare noenogførti legoklosser: en voksen vil gjerne se hvordan han satte disse sammen da han var liten, og aller helst sette dem sammen på samme måten igjen, mens et barn vil se andre og kanskje helt outrerte måter å bygge ting på utfra disse bitene.

Barnebøker og voksenlitteratur

Da jeg var liten, åtte-ni år kanskje, var jeg medlem i Disneys Mikke Mus-barnebokklubb eller hva den nå het. Hver måned dunset det ned en ny bok i postkassa, en ny maltraktert klassiker med rød-blå striper på ryggen. Hver bok ble lest i stykker, slukt med perm og papir, og så stilt forsiktig opp i bokhylla som et trofé over mine nye erfaringer fra helt andre verdener. At Jules Vernes Tsarens kurér (uttales JUles vernE og SArens KUrer) bare var halvparten så lang som den opprinnelig var, og at språket var forenklet så mine små barnehjerneceller lettere skulle fordøye den, vel. Jeg brydde meg ikke. Leseropplevelsen var det viktige: selv baksiden på skummetmelkkartongene ga meg litterære opplevelser innimellom, som et modernistisk dikt av en hittil underkjent poet. Ultrapasteurisert og homogenisert, riboflavin 10% (av referanseverdi) -- og nederst signaturen Norske meierier, som en annen avantgardegruppebetegning. Norske meierier, russiske formalister, franske eksistensialister, tyske romantikere...

Etter halvannet år og atten slike disneyopplevelser sluttet jeg å lese bøker. Kanskje det var fordi jeg foretrakk å tygge mine bøker, som jeg foretrakk brødskiver med ordentlig skorpe og pizzaen godt stekt, nesten halvbrent, kanskje det var fordi jeg følte at verdenslitteraturen hadde blitt avslørt og i det store og hele forstått og fordøyd. Hva, jeg hadde lest Gnid Blyton (jeg skjønte aldri helt hvordan hun kunne hete noe sånt) og om en gutt som hadde en liten, levende indianer i skapet, hva slags litteratur var det jeg ikke hadde kommet meg gjennom? Modernisme, avantgardisme, fenomenologisk effektdrama, rare og underlige retninger som i høyden fikk plass som perifere og marginale sidespor hos noen perifere og marginale voksne. For med min lesning hadde jeg forstått voksenverdenen. Den var ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet.

Men det ble litt slitsomt i lengden å ikke lese bøker. Savnet av Gnid og hennes venner var riktignok ikke så stort, de var tross alt gjennomforstått og eltet og knadd til en å så lettfordøyelig grøt -- men et annet og langt dypere savn murret stadig mer faretruende langs ryggraden et sted. Var da verden ikke så enkel likevel? Jeg savnet de opplevelsene av innsikt de Disneyperverterte fortellingene tross alt ga meg, og for andre gang i mitt fremdeles ganske korte liv satte jeg i gang med den senere så hyppige bibliotekhyllesaumfaringen. Kanskje det likevel fantes andre innsikter enn at alt løser seg om man bare prøver hardt nok.
Det var det.

Mot høyden

Jeg leste Slik talte Zarathustra og skjønte knapt kvartparten. Hva var dette, hvorfor snublet denne profeten seg rundt om på snaufjellet, hvorfor brukte han et så underlig gråsprengt språk? Betydde det egentlig noe som helst? Å si at jeg fikk innsikter er en underdrivelse. Det var mer som å stå under en flodbølge for å undersøke om vann renner oppover eller nedover; det var så mye mer enn det jeg søkte som traff meg i hodet, og den innsikten jeg egentlig ville finne forsvant i et brus av andre innsikter så vel som utsikter. Mot dette var Gnid en puslete, fislete, knislete bekk -- og selv om bekker viser at vann renner nedover, så var denne innsikten plutselig både en selvfølgelighet og en overforenkling. Viser ikke flodbølger at vann også kan fly?

Eller jeg leste Hamsun og sultet en hel uke mens jeg forgjeves prøvde å få onkelen min til å betale femti kroner for en gammel jakke jeg hadde vokst fra. Eller Dostojevskij, og forkortet alle byens gatenavn til S-veien, B-gata, H-brua. Eller jeg leste innføringsbøker i elementær logikk og argumenterte menneskene i senk med mine nye fremmedord: paradoks, syllogisme, modus tollens. Men det er jo en tautologi, min kjære norsklærer. Arne Næss’ lærebøker i filosofi fengslet meg i så stor grad at jeg skrev ’panta rei’ på basketskoene mine, og hver gang noen spurte om betydningen, himlet jeg med øynene og sukket tungt. Heraklit, alt flyter, e-le-men-tæ-rt. Jeg var en uspiselig knorpefisk. Men det var greit, for ifølge min nye, store, tunge voksenlitterære bøker fantes det også ting som knorpefisker og andre enda verre vesener i verden.

En enkel, lineær bevegelse fra en idyllisk og grei barnebokverden til en kronglete, vanskelig og intrikat voksenbokverden.

...og tilbake igjen

Men også denne enkelheten er for enkel i de vanskelige bøkenes verden. For etter å ha slitt meg gjennom stadig flere Nietzsche-bøker, hele tiden uten å skjønne mesteparten, oppdaget jeg plutselig Den lille prinsen og Winnie-the-Pooh. Barnebøker. Bøker med enkle fortellinger, klare rammer, simple historier. Bildebøker, faktisk, og bildene er klare, tydelige og med en lettfattelig strek som verken er avantgardistisk eller postmoderne. Lineariteten er ikke rett-fram, man går ikke fra bambifiserte helter og arrete, blodskutte, ubarberte skurker til en overgripende moralrelativisme hvor ondhet og godhet er hyperproblematiserte størrelser i et mer eller mindre meningsløst univers. Fra Disney til Nietzsche finnes det riktignok veier, bare spør enhver filosofistudent, men det er ikke de eneste veier som finnes. Det finnes også avstikkere som tilsynelatende fører tilbake til barnebokgebetet. Tilsynelatende, fordi det ikke er så tette skott mellom barne- og voksenbøkene som man skulle tro: det handler ikke først og fremst om å gå tilbake til enklere litteratur, men om å velge en annen vinkel. Jeg hadde mer rett enn jeg kunne forestille meg da jeg leste skummetmelkekartonginnholdsdeklarasjonen som poesi: det er poesi. Også. Og Den lille prinsen er en voksenbok også, på samme måte som Slik talte Zarathustra er en barnebok også. Språket i Nietzsches bok er som de nonsensversene og ellemellereglene barnehagebarn lærer seg utenat for å bruke språket til mer enn ”Sitt-stille-spis-opp-ti-stille-vær-snill”; moralen i Den lille prinsen er som moralen i den verste rabulist-filosofs ømmeste øyeblikk hos mormor. Også. Visst, man ser sjelden dybden i det simple før man har sett dybden i det som er ment å være dypt -- man kan for eksempel vanskelig trekke en avansert filosofi ut av Winnie-the-Pooh uten å være filosofisk avansert på forhånd. Men det fungerer også andre veien: det er ikke lett å lese Nietzsche som barnlig, ordlekende poesi uten først å ha lest for eksempel Lewis Carroll.

Presisering av høyden

Men hva er da barnebøker? Hvordan kan man si at dette er en barnebok og det der borte i kroken tvert imot er en modernistisk-minimalistisk diktsamling? De fleste vil kanskje si at det mest typiske trekket ved barneboken er dens enkelhet. Albert Åberg er en enkel og tilforlatelig fyr, i motsetning til Leopold Bloom. For eksempel. Spørsmålet da blir hva enkelhet er, og hva slags enkelheter det måtte finnes: hvordan skiller diktsamlingen i kroken seg fra Åberg & sønn?

Kanskje det beste bildet på forskjellen mellom barnebøker og voksenlitteratur er legoklossleking. Slipp en tiårig legonovise løs, og han vil sette sammen de enkleste klossene på alle mulige slags måter. Fjorten klosser kan være tilstrekkelig for å holde ham opptatt og lystig klossende en hel dag. Poenget er ikke at han er så enkel i hodet sitt at han vil undersøke alle mulige kombinasjoner om att og om att – snarere er han så komplisert og så uskyldig-undrende at alle mulige kombinasjoner kan være et mysterium i seg selv. To åtterklosser, om man skjønner hva jeg mener med åtterklosser, kan settes sammen på 42 forskjellige måter. Om vår tiåring prøver dem ut alle sammen, like mange kombinasjoner som en maratonløpers kilometer, er det ikke fordi han ikke vet at eller hvordan de passer sammen, men for det første fordi helhetsinntrykket er forskjellig fra kombinasjon til kombinasjon, og for det andre fordi han ikke har noen fastlagte mønstre å leke utifra. I det minste ingen så forknytte at de ikke kan tøyes i alle mulige retninger. Barnelek.

Det er nemlig denne knytingen som, på en viss måte, gjør voksne til voksne og voksenlitteratur til voksenlitteratur. Om man setter en voksen, erfaren legoman til ved bordet, vil hun uvegerlig følge visse store mønstre, mønstre som barn sjelden kan eller vil følge. Uansett hvor mange forskjellige klosser den voksne får servert, vil hun sette dem sammen på visse forutbestemte måter. Jo flinkere, desto klarere og tydeligere mønstre: det er mye lettere å spå hvordan en Legolandingeniør vil bygge en sjørøverskute enn hvordan en liten bror vil gjøre det. Barn bygger enkle ting på kompliserte måter, setter sammen etter eget hode og på ikke-konvensjonelle måter; voksne bygger kompliserte ting på enkle måter, setter sammen ifølge enkelte store, overgripende maler de har blitt lært. Det betyr at voksne, ikke barn, kan lage to meter høye lego-Pippier, mens barn, og bare få voksne, kan skape nye og kaotiske figurer.

Høy på bøker

Disse generaliseringene kan så overføres på bøker. Barnebøker er enkle, men det er en komplisert enkelhet, en undrende, skapende, fantastisk enkelhet som kan bygges ut og medskapes nærmest i det uendelige. De er som en liten boks med bare noenogførti legoklosser: en voksen vil gjerne se hvordan han satte disse sammen da han var liten, og aller helst sette dem sammen på samme måten igjen, mens et barn vil se andre og kanskje helt outrerte måter å bygge ting på utfra disse bitene. Winnie-the-Pooh er en barnebok fordi den består av ganske få deler, men den er en genial barnebok som også voksne har glede av fordi disse bitene er som omnifile kroppsceller som kan feste seg til hverandre, lett og ledig, og skape store byggverk – også ut fra de mønstrene voksne har lært seg. Slik talte Zarathustra, derimot, er et langt mer rigid verk, selv om det på langt nær er så rigid som for eksempel Margit Sandemos paperbacks, idet klossene i sistnevnte bøker krever et veldig fast fundament som ikke skal kunne beveges noen vei. Sagt med andre ord: man må kunne mye for å få mye ut av Nietzsche. Selv å lese Zarathustra som en barnebok, eller spesielt det, krever store og dype kunnskaper. Men man må kunne enda mer, riktignok litt andre kunnskaper, for å lese Sandemo med barneøyne.

På denne måten blir Margrethe Munthes regler voksenlitteratur og Douglas Adams’ haikeguider barnebøker. Munthe lærer og peker og er mer eller mindre pedagogisk i sine pekefingre; Adams tuller og tøyser og finner plutselig på å lage en planet (Krikkit) med en religion som er til forveksling lik cricket. Adams har et nokså enkelt språk, og de rare konstellasjonene han kommer opp med, er ikke egentlig spesielt dypsindige. Munthes språk er rett nok enkelt, men det er en kunstig dybde i hennes formaninger, en slags ”sånn er det bare”-ideologi som er det motsatte av hva barn leser bøker som og for. Derfor vil også Roald Dahls univers, med alle sine eiendommelige figurer, slå an som det gjør. Det er rart og annerledes, men samtidig er alt så underlig velkjent og hjemmekjært at barna selv kan dikte videre og med og skape seg et lignende univers. Og jeg skal ikke nevne Pokémon, men Pokémon, som også er enkle brikker i et innfløkt spill. En innfløkthet som altså ligger i antallet mulige kombinasjoner, ikke i størrelsene disse kombinasjonene kan oppnå.

Også Disneys barnebokklubb er voksenlitteratur. Ikke det at det er noe feil med voksnes store, tunge, intrikate bøker, det finnes de som bruker hele livet sitt på å studere slike kolosser, men Disneyperversjonene er ikke det de gir seg ut for å være. De gir ingen leseglede som barnebøker skal gjøre det, med vekt på både lese og glede, men fungerer som en slags veiviser inn i en rigidifisert, konvensjonalisert voksenverden. De mangler skråblikk: jeg kan ikke huske Disney fikk meg til å le en eneste gang. Igjen, ikke det at det er feil. Sarens kurer holdt meg fengslet i mange timer, spesielt da Helten ikke ble blind likevel fordi han tenkte på Mor og gråt da Skurkene limte et hvitglødende sverd til øynene hans. Men det er ikke en barnebok ifølge de tankene jeg har svirret rundt over; det er en voksenbok i barneinnpakning. Man vet hvordan man skal reagere og hvorfor, og sjelden eller aldri er det plass for en undrende latter, en ironisk avstand, en naiv glede over nye kombinasjoner av ting man allerede kjenner godt. Det er som om barn fortjener bedre. Som om de fortjener å være barn. Dustete, rare, morsomme bøker er barnebøker; seriøs, dyp, viktig litteratur er voksenlitteratur. La barn være så barnlige de vil. Så får vi andre heller ta på oss voksenmasken når vi må.