Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;28KB)

Farvel strukturer, velkommen liv
av: Lars Greger Granlund

Lyrikkens liv. Innføring i diktlesning
Christian Janss / Christian Refsum
Universitetsforlaget 2003
Kjøp boken hos Bokkilden!

Forfatteren er cand. Philol med hovedfag i nordisk, med hovedoppgave om Øyvind Bergs Totschweigetaktiken. Bokomtalen sto først publisert i Bøygen 1/2003.

Lyrikkens Liv bringer læreboka à jour med den samtidige diktningens språk, og avløser et godt innarbeidet strukturalistisk paradigme i norsk diktanalyse. Allikevel håper denne anmelder at den ikke får stå uimotsagt like lenge som Kittang og Aarseths klassiske lærebok, Lyriske Strukturer.

Fleksibel lyrikkforståelse

” Noen ganger er diktet avansert tenkning, andre ganger et brøl.” Sitatet avslutter den nylig utgitte læreboka i diktanalyse, Lyrikkens liv. Innføring i diktlesning. Det minner meg om avslutningsordene i Øyvind Bergs Kjærlighetc: ”Av og til tenker du som ei snurpenot, av og til som ei revesaks.”

Assosiasjonen sier kanskje mest om anmelderen selv, men den antyder også noe om lyrikkforståelsen til bokas forfattere, Christian Janss og Christian Refsum. Det er en flytende forståelse, men med en snurpenot av fem kriterier klarer de likevel å formulere det ”som blir dyrket i den vesentlige poesien”. Kriteriene er: musikalitet eller visualitet, nærhet mellom den talende og det omtalte, betydningstetthet, selvrefleksivitet og korthet. Disse skal forstås som kjennetegnende konvensjoner. Desto flere kriterier diktet kan sies å inneha, desto sikrere er diktets sjangertilhørighet. Slik er lyrikkforståelsen i boka åpen og fleksibel, og i uttalt opposisjon til revesakstenkningen i de ufravikelige sjangerkravene som Atle Kittang og Asbjørn Aarseths framsetter i Lyriske strukturer: et lyrisk jeg, identifikasjon og diktets sluttede helhet.

Anvendelig

Det er både utfordrende og klargjørende å lese Janss & Refsums innføring. Diktet fremheves som en språklig hendelse, og som et figurativt felt hvor man i analysen skal ”kommentere sentrale momenter i diktets betydningsproduksjon”. Denne leserstrategien gir forfatterne eksempler på i lesningene av Sapfo, Bjørn Aamodt, Rolf Jakobsen, Francesco Petrarca, Nelly Sachs og Paul Celan, og mange flere. Dette er en bok som er skrevet for, og passer godt til, bruk i litteraturundervisningen ved universitet og høyskole. Jeg vil spesielt fremheve dens anvendelighet i arbeidet med samtidsdiktning. Det beste ved Lyrikkens Liv er hvordan forfatterne har gitt språk til den samtidige litteraturvitenskapens bevegelige forestilling om diktet, og diktets simultane konstruksjon og dekonstruksjon av mening. Dessverre styres lesningene ofte av kapitlenes tematiske vinkling, og begrenser deres essayistiske flyt.

Ikke full desentralisering

Det tidsriktige kravet til mangfold strukturerer lyrikkinnføringen pedagogisk og ideologisk. De mange eksemplene er således bokas fremste virkemiddel: lesningene av enkeltdikt fungerer ypperlig for å diskutere den sjangerspesifikke måten diktene iverksetter tematikk og form på, men lesningene er også i seg selv eksempel på lyrikkens mange røtter og forgreninger. Den geografiske, kulturelle og historiske spennvidden i framstillingen av lyrikkens mange tradisjoner er viktig fra et postkolonialistisk og poststrukturalistisk ståsted, fordi betoningen av mangfoldet utfordrer tanken om en enhetlig og opprinnelig lyrikk. Ulikt ståsted gir ulike forståelser. Men til tross for denne erkjennelsen, er det vanskelig å desentralisere en tradisjon som er så tett knyttet til vestlig tenkning og litterær kanon. Selv om lesninger av japansk, arabisk, kreolsk og afrikansk lyrikk, og korte presentasjoner av alternative lyriske tradisjoner utfordrer en sementert (for)forståelse av hva lyrikken skal være, er hovedvekten av diktene hentet fra norsk og europeisk litteratur.

Åpning mot det lave

Mangfoldet ivaretas like mye på grunn av forfatternes åpning for litteratur med ”lav” anseelse, som rap, rock, og andre populærkulturelle uttrykk, samt gjennom deres behandling av lyrikkens grenser. Dette eksemplifiserer de ved hjelp av prosadiktets vegring mot en klar sjangerdefinisjon. Gjennom prosadiktets historiske utvikling viser forfatterne at forventningene til poesien og sjangerens uttrykk har endret seg radikalt siden Baudelaires dager. ”Jeg har knadd søle og laget gull av den,” skrev sistnevnte poet. Baudelaire var selv blant dem som introduserte modernismen i lyrikken, i hvilken poetrollen og poesien er uten faste tematiske og formmessige kjennetegn. Gjennom ti kapitler utvikles forståelsen av den ubestemmelige og mangslungne aktiviteten som lyrikken representerer: Sansning og refleksjon, om så vel søle som gull. I frie vers, eller bundet av konvensjoner.

Tilkneppet

Forfatterne virker på sin side noe bundet av lærebokas konvensjoner. Tenk om de turte løse seg fra sitt pedagogiske forsett og gav den essayistiske formen forrang! Krav om generelle, trivielle opplysninger, og bokas tidvis oppramsende preg, gjør noen av tolkningene kjedelige i forhold til diktenes potensiale. Misnøye oppstår hos meg når utleggingen av diktet avbrytes av tematiske poeng som understreker kapittelets vinkling; fordi mye av leselysten ligger i hvordan analysene framstiller lyrisk tenkning, og fordi det er i lesningene Lyrikkens Livs overføringsverdi ligger. Når det er sagt, vil jeg fremheve forfatternes stringente oppbygning av kapitlene og bokas generelle struktur, samt spenningen mellom diktene som utgjør innføringens tekstlige univers.

Bokas mest givende lesning var for meg utlegningen av Paul Celans ”Aschenglorie”. Her bruker Janss fem sider på å bryte ned og sette sammen sentrale momenter i et komplisert dikt, og gjør dette med hjelp av blant annet Jacques Derridas lesninger av diktet. Derrida er for øvrig en viktig teoretiker i boka. Slik avsluttes kapitlet om poetisk billedbruk: med en analyse av et utfordrende dikt, hvor refleksjonen over diktets bilder opprettholder dets gåtefulle mangetydighet. Janss gir retning til forståelsen av diktet, og understreker samtidig hvordan det kryptiske billedspråket er en stadig motstand mot logisk og kjent orden. Det er dermed betydningsproduksjonen og diktets betydningstetthet som blir framhevet. Slik ønsker forfatterne å vise hvordan diktet ”kombinerer ulike virkelighetsmodeller og erfaringsformer, uten å ta det for gitt at det har et klart og entydig betydningssentrum.”

Farvel strukturer

Lyrikkens Liv bringer læreboka à jour med den samtidige diktningens språk, og avløser et godt innarbeidet strukturalistisk paradigme i norsk diktanalyse. Enskjønt Lyriske Strukturer langt fra er noen dårlig lyrikkinnføring, er Lyrikkens Liv langt mer aktuell for lyrikkinteresserte på begynnelsen av et nytt årtusen. Allikevel får vi håpe at den ikke får stå uimotsagt like lenge som Kittang og Aarseths klassiske lærebok. Til det er lyrikken for omskiftelig, fri og levende.