Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;32KB)

Norges Litteraturskole manusutvikling litteraturformidling tekstarbeid

Politiromanen - ren rase eller ren bastard?
av: Erlend Sørskaar

Erlend Sørsgaard er cand.philol. med hovedfag i nordisk språk- og litteratur. Han jobber nå i De norske Bokklubbene. Essayet ble første gang trykket i tidsskriftet Bøygen, og er publisert med tillatelse fra forfatteren.

”Det er tilstrekkelig med spor og indisier som peker i retning av at tidens mest populære krimromaner når alt kommer til alt kanskje ikke er rene politiromaner likevel, men snarere en bastard innenfor kriminallitteraturen.” Erlend Sørskaar etterforskar tendensar og retningar i nyare norsk kriminallitteratur.

Jeg må aller først få gjøre det helt klart at følgende ikke på noen måte må forstås som noen storstilet og fullstendig etterforskning, snarere som en liten sondering i terrenget. De som forventer en utførlig redegjørelse for kriminallitteraturens ulike sjangere, vil høyst sannsynlig bli skuffet. Jeg vil stort sett peke på fenomener og utviklingstrekk jeg har festet meg ved gjennom lesning av kriminallitteratur, og jeg er smertelig klar over at som etterforskningsarbeid er mye av dette en slett og overfladisk jobb som sannsynligvis aldri ville holdt i retten, til det er bevisførselen for tynn. Men la dette være tilstrekkelig med forbehold, og over til saken.

I begynnelsen var mordet ...

De som med ordet krim først og fremst tenker på Agatha Christie og påskekrim på TV med den poesielskende Adam Dalgliesh i hovedrollen, er sannsynligvis trofaste disipler av ”Den klassiske kriminalromanen”. Selv om denne formen for kriminallitteratur ifølge teoretikere hadde sin storhetstid tidlig i forrige århundre (sannsynligvis fordi klassikerne innenfor denne sjangeren er skrevet og for en stor del skapt av forfattere som Edgar Allan Poe, fulgt av Arthur Conan Doyle og så Agatha Christie), står denne sjangeren fortsatt veldig sterkt i folks kriminallitterære bevissthet. Den klassiske kriminalsjangeren har en tilsynelatende evigvarende dragning mot død. Sjangeren skisserer opp utspekulerte, tilsynelatende uløselige drapsmysterier med et lite antall mistenkte som ofte er samlet i en liten landsby, eller en tilsvarende isolert setting som for eksempel på en eller annen herregård. og der alle de impliserte har god (eventuelt mindre god) grunn til å ta livet av offeret. Den faste formen gjør da også at denne gjettelekkformen for kriminallitteratur er ypperlig for TV?kanalene å hente fram i påsketider hvert år. Gjetteleker og puslespill engasjerer ? og klassiske kriminalintriger kan, om de er godt nok laget over denne faste lesten, være adskillig vanskeligere å knekke enn alskens andre nøtter man blir presentert for hvert år ved påsketider.

I disse nevnte tilfellene er det puslespillet krimgåten som er det sentrale. Leseren gir seg hen, lar seg føre inn i forfatterens aktuelle mysterieunivers og går selv inn i rollen som etterforsker: Hvem i all verden er det som har vært på ferde og drept var det (for eksempel) godseieren? Alle de impliserte har på sett og vis et motiv, og alle har de vanntette alibier (eventuelt så har ingen av dem alibi). Var det godseierens kone, hans forsmådde elskerinne, den tvilsomme kjæresten til datteren eller rett og slett den trofaste tjeneren som brakte godseierens liv til en slutt? Mulighetene er mange, og skal du ha en sjanse til å la deg rive med, er du nødt til å gå inn i oppklaringen av mysteriet med iherdig innsats og med et oppriktig ønske om å oppklare det uforklarlige som er skissert opp. Det jeg prøver å si her, er ikke at de klassiske kriminalfortellingene nødvendigvis er dårlige, eller at de ikke engasjerer, men at de skildrer et miljø og en handling som leseren bare svært sjelden kjenner seg igjen i. Det er det stiliserte spillet som er det sentrale i denne typen kriminallitteratur.

... deretter kom virkeligheten ...

Men det finnes altså flere sjangere innen kriminallitteraturen. Som en reaksjon på spillet, leken og det stiliserte persongalleriet som fantes innen den klassiske kriminallitteraturen, oppstod den hardkokte sjangeren i USA på 1920- og 30?tallet. Dashiell Hammett og Raymond Chandler med flere var gått lei av puslespill og konstruerte mord. De hadde dessuten sett seg lei på kvinnenes inntog ? og til en viss grad overtagelse av- den klassiske sjangeren. Med oppkomsten av den hardkokte sjangeren ble det derfor pustet nytt liv inn i kriminallitteraturen. Typene ble tøffere. mordene røffere, og ikke minst skjedde de der de skjedde i virkeligheten: på loslitte hotellrom og i mørke bakgater. Dette var miljøer som var velegnet til å utføre likvideringer i og samtidig ble drapene begått av personer som hadde gode grunner til å begå dem. Og fremfor alt: Drapene ble etterforsket og oppklart av den suverene privatdetektiven, helten over alle helter.

Kriminallitteraturen holdt seg fremdeles til faste mønstre, men slik er nå engang kriminallitteratur. Krim er formellitteratur, og årsaken til det er ikke bare at dette er masseprodusert litteratur. Det er riktignok en type litteratur som lett kan masseproduseres om man forholder seg til faste monstre, men formelmønstrene er likevel til en viss grad nødvendige også for den gode kriminallitteraturen. Kort fortalt så er de resultater av genuine menneskelige behov. våre drømmer. Vi bruker denne formen for litteratur til a drømme oss bort. For en stakket stund blir vi en del av heltens univers; hans fiender er vare fiender, vennene hans er våre venner, og ofte hadde vel gjerne sett at hans kvinner også var våre kvinner...

Bryter man dette regelverket går det som oftest lukt til helvete. Det finnes nok av eksempler på dårlige og platte krimfortellinger som ikke fungerer, men disse har allerede fått mer oppmerksomhet enn de fortjener, og jeg ser derfor ingen grunn til i dvele noe lenger ved dem. Men dersom mønstrene derimot brytes bevisst, kan det sees på som en videreføring av den leken kriminallitteraturen er en del av Jeg nevnte at den hardkokte sjangeren oppsto som en reaksjon på det konstruerte spillet i de tidligere kriminalromanene, men også den hardkokte sjangeren er altså i høyeste grad preget av lek og spill: Gatene er aldri så mørke og regntunge og skurkene er aldri så gjennomført usympatiske som i den hardkokte kriminallitteraturen. Kvinnene kan vanskelig bli vakrere og mer forførende, og helten er vel aldri så uovervinnelig som det privatdetektiven er innenfor denne sjangeren.

Leken er altså til stede, men leken innenfor denne sjangeren har en helt annen funksjon enn i de klassiske fortellingene. Leken, eller parodien om man vil, brukes for å framheve personer og miljø, for å poengtere historiene og også for å gjøre den eventuelle samfunnskritikken tydeligere. Ofte er kritikken av samfunnet en viktig del av fortellingene innenfor den hardkokte sjangeren. Men skal denne kritikken fungere er man nødt til å presentere et handlingsforløp som kan ha en rot i virkeligheten.
De tøffe privatdetektivene må derfor oppklare forbrytelser som kunne vært begått i leserens egen virkelighet, og også etterforskning og oppklaring er avhengig av en tilknytning til en virkelig verden. En ting er å få til dette når man har de amerikanske storbyene som åsted for handlingen. Problemet oppstår imidlertid når man skal presentere leserne for en norsk privatdetektiv og samtidig gjøre krav på en viss realisme. I det virkelige Norge er privatdetektiver en forholdsvis sjelden rase, i hvert fall de av dem som livnærer seg på å oppklare drap. Skal disse fungere i litteraturen, er man avhengig av at de enten overføres til norske forhold ? som med norsk kriminallitteraturs fremste privatdetektiv Gunnar Staalesens Varg Veum ? eller at parodien trekkes helt ut som for eksempel med Kjersti Scheens privatdetektiv Margaret Moss. Trass i noen forholdsvis vellykkede omplantinger finnes det for tiden ikke så veldig mange privatpraktiserende detektiver i norsk kriminallitteratur. Ut fra de seneste årenes utgivelser kan det tyde på at de fleste etterforskeremnene i norsk kriminallitteratur for tiden er å finne i politiet.

... og sa skapte man førstebetjentene

Norsk, og for den saks skyld nordisk, krim er i støtet, og det skrives langt flere norske kriminalromaner nå enn tidligere, men altså ikke så vel mye innenfor den hardkokte sjangeren. Fokus er flyttet over på politiromanene. Anne Holts Hanne Wilhelmsen og Karin Fossums Konrad Sejer er velkjente figurer fra både bøker, film og TV. Ved siden av disse finner vi også den første ”dronningen” av norsk krim: Kim Småge, med bøkene om Anne?Kin Halvorsen. Videre har vi Jo Nesbøs Harry Hole, Jørgen Gunneruds Knut Moen og Kjell Ola Dahls politiførstebetjent Gunnar Stranda for å ha nevnt noen av en stadig voksende skare politietterforskere i norsk kriminallitteratur.

Politiromanens veldige popularitet her til lands skyldes høyst sannsynlig at disse bøkene umiddelbart virker mer gjenkjennelige på leseren enn hva hardkokte kriminalromaner gjør, og dermed virker de mer troverdige også. I politiromanene følger vi realistiske politietterforskere i deres daglige arbeid med å oppklare kriminalsaker, og forfatterne legger tradisjonelt stort sett mye arbeid i å legge etterforskningsarbeidet i bøkene tett opp mot den type etterforskning som finner sted i virkeligheten. Svært mange av de ytre betingelsene er med andre ord på plass, noe som gjør at rammen omkring handlingen får et tilsynelatende realistisk preg. Vi får innblikk i og følger arbeidet på politikammeret. men kanskje likevel ikke alltid slik det virkelig fore går. Til det kan virkelighetens politiarbeid være for rutinepreget, omfattende og kjedelig. Men mer om trangen til å legge seg opp til det realistiske litt seinere. La oss først se på mønstrene til det jeg vil kalle en egen sjanger innen for kriminallitteraturen: politiromanen.

Kollektivet

Også disse romanene kan deles inn i ulike kategorier. Vi har det jeg vil kalle den opprinnelige politiromanen, med det tenker jeg på romanene i tradisjonen etter forfattere som for eksempel Ed McBain og det svenske forfatterparet Maj Sjövall og Per Wahlöö, der det først og fremst er kollektivet på politikammeret som spiller hovedrollen. I disse bøkene kan til og med hovedetterforskeren være forskjellig fra bok til bok. Hos Sjöwall og Wahlöö er det riktignok alltid Martin Beck som har hovedansvaret, men det varierer fra bok til bok hvem av de andre etterforskerne som jobber tettest sammen med Beck. I politiromanene skrevet etter dette mønsteret er det samholdet innad på politikammeret som utgjør politiets store styrke. De enkelte etterforskernes spesialkunnskaper sørger for at hele politikorpset til sammen utgjør en helhet som i hvert fall nesten når opp mot det nivået tidligere tiders privatdetektiver som for eksempel Sherlock Holmes og Hercule Poirot lå på. Ved siden av at kollektivet utgjør en etterforskningsmessig styrke, sørger det også for å styrke det realistiske aspektet ved disse romanene.

Individet

Den andre kategorien jeg tenker på, inneholder en annen type politiromaner: De der det ikke er kollektivet, men særlig én (til en viss grad to) av etterforskerne, som ikke bare spiller hovedrollen, men som også i stor grad ordner opp og løser problemene på egen hånd uten hjelp fra kollektivet. Disse etterforskerne har en væremåte som gjør at man kan betrakte dem som hardkokte politimenn, og bøkene de figurerer i som hardkokte politiromaner.

Det er denne sistnevnte typen politiromaner norske lesere har fått favnen full av de siste årene. Jeg bruker betegnelsen hardkokt fordi etterforskerne i disse bøkene til tider går utover sine vanlige fullmakter i oppklaringen av kriminalsakene. Ofte bærer etterforskningen preg av at hovedpersonen - politietterforskeren ? har personlige interesser i etterforskningen. Det er ikke som i de politiromanene der en eventuell privat interesse skyldtes en oppriktig bekymring for de rådende samfunnsforhold. I politiromanene jeg her tenker på, opplever man ofte at etterforskernes privatliv trekkes inn i handlingen på samme måte som i de hardkokte kriminalromanene. Et eksempel er Jørgen Gunneruds Kvinnen fra Olaf Ryes plass (1996), der førstebetjent Knut Moen etterforsker et tradisjonelt drap på en ung kvinne på Grünerløkka. I løpet av etterforskningen viser det seg imidlertid at Moens nyervervede kjæreste er innblandet i saken ? et klassisk motiv innen den hardkokte sjangeren, men langt fra hverdagskost i realistiske politiromaner. Et tilsvarende tilfelle ser vi hos Kim Småge i Sub Rosa (1993), der heltinnen ved flere anledninger hindrer etterforskningen, ja til og med saboterer den. Ved noen anledninger gjør hun sitt for å beskytte et vitne hun sympatiserer med ? og i stor grad identifiserer seg med ? og hun handler dessuten mot instruksene sine for å sikre seg at hun selv får stå ansikt til ansikt med drapsmannen, og dermed selv kan konfrontere ham med alt hun vet, og fremfor alt gi uttrykk for hvor forkastelig hun mener handlingene hans er.

En annen etterforsker som har markert seg i det litterære politikorpset de siste årene, er Jo Nesbøs Harry Hole. Jeg er på ingen måte så naiv at jeg ikke tror at virkelige politifolk drikker, men jeg vil likevel påpeke at når Hole havner utpå sine verste fylletokter (som riktignok blir stadig sjeldnere), så ville han hatt små problemer med å drikke hardkokte størrelser som Philip Marlowe og Varg Veum under bordet. En annen ting er navnet hans: Harry Hole. Joda, navn med bokstavrim finnes i virkeligheten og forekommer sikkert i politiet også, men de opptrer vel tross alt aldri så hyppig i virkeligheten som i hardkokt kriminallitteratur.

Etterforskerne ( særlig de som er skapt av kvinnelige forfattere) sliter ofte på hjemmebane, og problemene deres hjemme spiller inn på kvaliteten på etterforskningen. Etterforskerenes samliv blir en del av handlingen ? og til en viss grad virker det også inn på etterforskningen. Bare tenk hvilken etterforsker av format Hanne Wilhelmsen kunne vært om hun ikke hadde vært belemret med en seksuell legning som ikke passer inn i miljøet på politihuset på Grønland, og som derfor til stadighet forstyrrer etterforskningen hennes. En tilsvarende situasjon har vi i Unni Lindells prisbelønnede Drømmefangeren (1999): Cato lsaksen etterforsker drapet på først en, etter hvert to, kvinner i sitt eget nærmiljø. Parallelt med etterforskningen sliter han med forholdet til sin fraskilte kone. som han nå bor sammen med igjen, deres felles barn som til en viss grad tilhører miljøet rundt de drepte jentene, eks?en sin og deres felles barn, samt eksens nye samboer, og ikke nok med dette: Midt i etterforskningen innleder han jammen meg et forhold til en av kollegene sine også. Ikke rart det går både høst, vinter og vår før saken er oppklart. En ting er at Isaksens hovedanliggende er å gjenopprette ro og orden i sitt eget nabolag, en annen ting er at privatlivet hans stadig kommer i konflikt med etterforskningsarbeidet. Til tider bærer handlingen mer preg av å være et melodrama av en beretning om den store personlige krisen som har hjemsøkt vår mann, enn det blir den store ”romanen om ett brott”. Men Lindell er ikke på noen måte den eneste: Det er opptil flere krimforfattere som har denne tendensen til å skrive samlivsromaner der hovedpersonene tilfeldigvis arbeider som drapsetterforskere i politiet i stedet for å være frisører, lærere eller rørleggere.

Jeg har omtalt disse etterforskerne som hardkokte etterforskere. ikke først og fremst fordi de er så utrolig tøffe og kyniske, men fordi romanene på mange områder har et handlingsmønster som kan minne om de hardkokte kriminalromanenes. Der privatlivet ofte fører over i ? og forstyrrer ? etterforskningen.

Et annet aspekt som skiller dagens etterforskere fra Martin Beck og kollegene hans, er de nålevende etterforskernes store trang til å jobbe alene. De er ikke lenger en del av et korps i like stor grad som tidligere, og med det høster de en av politiets storefordeler, det å kunne ta i bruk et stort apparat for behandle og sortere informasjon. Dagens etterforskere har i denne forbindelsen mye mer til felles med sine hardkokte etterforskerkolleger i privat sektor: De blir ensomme jagende ulver i stedet for små, men viktige brikker i det store etterforskningsmaskineriet.

Tidligere nevnte Hole er et godt eksempel på hvordan enkelte av dagens politietterforskere frigjør seg fra korpset og opptrer alene. Dette strider ikke bare mot politiets egne regler, men også mot politiromanens krav til realisme, der kollektivet er politiets styrke. De er mange, gjerningsmannen er én, og følgelig har politiet et stort fortrinn i det å kunne trekke veksler på hele korpsets kompetanse og ressurser. Men dagens politietterforskere blir som nevnt ofte personlig involvert i sakene de etterforsker, og setter derfor korpset til side til fordel for sine private interesser.

Heller ikke dette fenomenet er nytt. Vi finner eksempler på slike egenrådige politimenn tilbake i de tradisjonelle politiromanene også, men disse skiller seg likevel fra dagens romaner på ett viktig punkt: I Sjöwall og Wahlös Den skrattande polisen ser man for eksempel hvordan den ambisiøse Ake Stenström på eget initiativ etterforsker en gammel, tilsynelatende uløselig drapssak. I motsetning til litterære politimenn av i dag blir ikke Stenström den store helten- han blir drept. Han handler på egenhånd og mangler dermed den beskyttelsen som politikorpset gir den enkelte, og følgelig er han et lett bytte for gjerningsmannen. Ut fra hva jeg nå har vært inne på, kan det virke som jeg er kritisk til dagens store utvalg av politikrim, men det er ikke nødvendigvis der problemet ligger. På bakgrunn av min noe lemfeldige etterforskning mener jeg likevel at det er tilstrekkelig med spor og indisier som peker i retning av at tidens mest populære krimromaner når alt kommer til alt kanskje ikke er rene politiromaner likevel, men snarere en bastard innenfor kriminallitteraturen. Ikke slik å forstå at det nødvendigvis er noe galt med bastarder, men disse politiromanene som ikke helt klarer å bestemme seg for hvorvidt de skal ta for seg politiets arbeid eller etterforskernes privatliv, står i fare for å ende opp som en ikke helt vellykket krysning mellom to renrasede sjangere: den stemningsfulle individrettede hardkokte kriminalromanen og den tradisjonelle politiromanen der det tidligere var korpset som kollektiv og innslagene av autentiske etterforskningsdetaljer som stod i sentrum.

Bastarden: Blindvei, fluktvei ? eller utvei?

Dagens bastard av en politiroman er vanskelig å kategorisere, og det er sannsynligvis derfor så få prøver seg på det. Den inneholder litt av alt: puslespillet fra den klassiske sjangeren, det levende typegalleriet og miljøskildringene fra den hardkokte sjangeren, tryggheten som finnes i politikollektivet som man kan kjenne igjen fra westernfortellingene. Ved siden av dette har politiromanen også sine egne elementer i form av skildringen av det virkelige politiarbeidet : proseduraltrekkene. Det vil si realistiske gjengivelser av avhør, dokumenter med mer. På denne måten blir politiromanen lett en mislykket bastard, men ikke nødvendigvis: Med et bevisst forhold til sjangere og tradisjon er det ingen ting i veien for at også de moderne politiromanene kan oppfattes og oppleves som en likeverdig sjanger. Men så er det altså dette med et bevisst forhold til sjangeren. Det kan synes som det for tiden er mange som forsøker å frigjøre seg fra kriminallitteraturens åk, eller er det kanskje ikke det de gjør? I mange tilfeller kan man like gjerne spørre seg om kjennskapen til formlene i det hele tatt er tilstede. Det kan synes som man gjør sitt beste for å gi personene dybde ved å skrive dem inn i en privatsfære som i stor grad forstyrrer oppklaringen av kriminalsakene. I slike tilfeller blir dette en dårlig løsning. Som jeg har nevnt tidligere, er politiromanen en spesielt godt egnet form for kriminalroman fordi realismen i den gjør den til en sjanger hvor vi lett kjøper historien og der vi uten store problemer kan sette oss inn i handlingen. Men idet man i disse romanene blir for opptatt av samlivsproblematikk istedenfor etterforskning, mister man samtidig mye av den velviljen man normalt har til denne sjangeren.

På tross av det jeg har skissert opp i det foregående, så vil jeg ikke begi meg ut på noen ensidig fordømming av disse samlivs- / etterforsknings ?romanene. Jeg kan ha mine innvendinger, men vil likevel vokte meg for å fordømme utviklingen. Kanskje er utviklingen vi nå er vitne til en naturlig følge av det Chandler og Hammett gjorde da de tok krimmen vekk fra bibliotekene og herregårdene og uti den maskuline byen og presenterte den for den maskuline leseren. Har kvinnene, denne gangen sammen med et pent knippe menn, enda en gang tatt føringen og tatt krimmen tilbake. Man kan i hvert fall anta det utfra de reaksjonene mange av kriminallitteraturens rasehygienikere kommer med. Man vil jo, ihvertfall vil gjerne jeg, at politiromanen skal være en realistisk form for kriminalroman, og dermed er det naturlig at den utvikler seg i tråd med samfunnsutviklingen for øvrig. På denne måten kan barnehagehenteproblematikken lett bli en naturlig del av politiromaner som ønsker å være befolket av mer eller mindre vanlige karakterer. Det er imidlertid bare å håpe at denne trenden ikke trekkes for langt. Det kan synes som man i dagens politiromaner har valget mellom de heltene som blir for mye helter ? de som opptrer uavhengig av politikorpset og løser saken på sitt eget lille vis. Eventuelt kan man sette sin lit til hverdagsheltene ? etterforskerne som presser inn noen timer på jobben mellom levering i barnehagen på morgenen og husvask og foreldremøte på kvelden.

Etterforskere som til og med mens de er på jobben er vel så opptatt av sin egen farmilies ve og vel som de er av å slå kloa i skurkene. Dersom dette er valget vi står overfor, så velger jeg å avslutte med et ønske, for ikke å si en bønn: For guds skyld la ikke hverdagen ta oss helt ? tilværelsen er fylt av nok hverdager som det er. La kriminallitteraturen forbli våre fortjente friminutt fra dagliglivets plikter og rutiner.

Noter

1. De forfatterne jeg nevner her. er i første rekke ment som en illustrasjon av det mangfoldet som for tiden finnes innen norske politiromaner. Jeg understreker derfor at jeg ikke på noen måte mener at alle disse forfatterne gjør seg skyIdige i de jeg skal ta for meg